17. desember 2007

DE AMERIKANSKE SPIONFLYVNINGENE SOM BLANDET NORGE OG BODØ

INN I DEN KALDE KRIGEN [Artikkel nr. 2]

VAR DET MER Å SKJULE ?

TEKST: TERJE FJELLSTAD
Jeg viser til den artikkel jeg skrev 6. desember i år og til Ivar Enoksens filmportrett av Selmer Nilsen; vist første gang på norsk TV 12. desember.

I de nevnte sammenhenger har det imidlertid ikke fremkommet noe særlig om den allierte flytrafikken fra Bodø utenfor kysten av Finnmark og nesten frem til Kola. Det er likevel et faktum at USA og England fløy en rekke tokter langs denne ruta, i alle fall høsten 1958 og store deler av 1959. "Flightplan" inneholdt bare "Metobs" nordvestover i Nordishavet; det vil si på papiret uskyldige flyvninger for å kartlegge meterologiska data i en heller uproblematisk retning. Toktene gikk som nevnt mot nordvest, men bare så lenge man var innenfor radardekning dvs. 200 nautiske mil. Det var imidlertid kun en formell dekkoperasjon for å tåkelegge hva den egentlige misjon gikk ut på. Virkelige formål med disse toktene var naturligvis å prøve ut russernes eget kontroll- og varslingssystem samt avskjæringsreaksjoner, kanskje også få Sovjet til å flytte mest mulig oppmerksomhet mot Kola og Murmansk jf. spionflyvningene med U-2. At man på russisk side var nesten like rasende på Norge som USA, er rimelig; spesielt fordi kritikken mot Norge prellet av.

Fra våre kaserner vest for flyplassen i Bodø, pleide vi ofte å ta snarveien tvers over stripa til SAS-terminalen når vi skulle besøke Bodø "by night". Det hendte flere ganger at denne trafikken ble oppfattet som svært upassende, og vi ble skysset tilbake av engelske og amerikanske soldater med automatvåpen. Men det var ikke til å unngå at vi kom svært nær flyene. Jeg husker spesielt det engelske passasjerflyet "Comet" i militærversjon samt en tildekket Lockheed U-2.

Når radaren i Kautokeino fanget opp en sverm av MIG-21 og eldre modeller over Kola, visste alle at allierte fly var årsaken. Likevel gikk representanter for UD ut i norske aviser for å avsanne ryktene med å fortelle at vestlige militære fly [NATO] bare hadde anledning til å bevege seg litt øst for Hammerfest [24. breddegrad] i en slags selvpålagt restriksjon for ikke å provosere Sovjet. Jeg har senere aldri kunnet glemme den løgnaktige holdning UD viste overfor befolkningen. Dessverre tror jeg at visse dekkoperasjoner og bortforklaringer også i dag er tilfelle !

6. desember 2007

DE AMERIKANSKE SPIONFLYVNINGENE SOM BLANDET NORGE OG BODØ

INN I DEN KALDE KRIGEN [Artikkel nr. 1]

TEKST: TERJE FJELLSTAD
En del minner fra militærtjenesten kom på nært hold under den svenske TV-dokumentaren som i går kveld ble vist på NRK2.
Hva som skjedde i Bodø i 1959 og spesielt høsten 1958 ble nokså uklart dokumentert. Noen spørsmål ble ikke berørt fordi man mangler opplysninger; for øvrig presisert i programmet.

Jeg var utdannet radaroperatør i Luftforsvaret og hadde tjeneste på kontroll- og varslingsradaren på Hernes ved den militære flystasjonen i Bodø som korporal. Min tjeneste der varte fra 15. oktober til 29. desember 1958.
En morgen i grålysningen da jeg gikk til fots langs flystripa for å avløse nattevakten, la jeg merke til et spesielt fly som tok av mot nord. På grunn av flygjenkjenningsundervisningen jeg hadde fått ved Gråkallen i Trondheim, så jeg med en gang at det var en Lockheed U-2.

Spesielt ved den nevnte take off, var at flyet ble enormt presset til en svært bratt stigningsvinkel som resulterte i en skikkelig svart eksosstripe. Operatøren som jeg avløste, hadde ikke sett noe på radaren, og det kan forklares med at flyet benyttet radarens manglende lesbarhet rundt 0-punktet samt at stigningen ble brattere enn høyderadaren kunne klare maksimalt.
Dersom dette ikke var første gang U-2 tok av fra Bodø, var det i alle fall en av de aller første ! Så hemmelig var disse flyvningene at ingen flightplan ble levert kontroll- og varslingssentret. Dette spionflyet skulle med andre ord til Peshawar i Pakistan eller kanskje til Tyrkia.
Lockheed U-2 ble for øvrig utviklet tidlig på 50-tallet. Det hadde bare en jetmotor og kun plass til piloten. Skandalen ble imidlertid fullkommen da russerne 1. mai 1960 i nærheten av Sverdlovsk, klarte å skyte ned en U-2 på vei til Bodø med piloten Gary Powers. Dette kom svært overraskende på USA som trodde at bare man fløy høyere enn 50 000 fot, ville rusiske jagerfly komme til kort. Men da glemte man russisk luftvernild ! I etterkant har Selmer Nilsen opplyst at sovjetrussisk kontraspionasje hadde festet tidsinnstilte sprengladninger til eller i flyets hale. Det må antakelig ha skjedd på flyplassen i Peshawar.
Hvis det er riktig at sentrale personer i den norske regjeringen var uvitende om flyvningene, må det skyldes at Forsvaret holdt tett. Sjefen for Bodø Flystasjon var nærmest daglig innom kontroll- og varslingssentret, og det er også meget usannsynlig at Luftkommando Nord-Norge ikke hadde kjennskap til spionaktiviteten. Historien viser helt klart at de militære, uansett styresett, har en tendens til å bli en stat i staten !